av Thoralf Granerød
Det er ikke mer en 3-4 år siden. Vi snakket om at det var arbeidstagers marked. Vi konstaterte at unge på vei inn i arbeidslivet nærmest kunne diktere rammer og utkomme. Vi opplevde unge IT-spirer – og representanter for en rekke andre profesjoner – som fant det naturlig å forlange overgangssum for å bytte jobb. Alt vokste og vi ville ha underskudd på arbeidskraft i uoverskuelig fremtid. Så feil kan man ta.
De fleste tror at vi ”på andre siden av krisen” igjen kan oppleve et Norge med behov for både ny arbeidsinnvandring og spesialtiltak for å sikre kompetansetilgangen som skal støtte innovasjon, vekst og utvikling.
Omtrent på samme tid som vi snakket om arbeidstagers marked, skrøt vi av store kroneverdier saltet ned i hus og leiligheter. Vi snakket om de flotte ferieturene, og vi utbroderte om den siste oppussingen eller hjemmekinoanlegget som overgikk det meste av offentlige tilbud.
Det vi sjelden snakket om med varmt hjerte – den gangen for over 40 måneder siden – var lønningsslippen og lykken over å ha en jobb som hver måned sørger for at livet kan gå sin trygge gang.
I et marked der aksjer har falt over 50 %, der vi nå smittes av økonomisk influensa som allerede har kastet over 8 % av alle amerikanere ut i arbeidsledighet og der ingen eksperter kan svare på hva som skjer videre – er det viktig å finne tilbake til basis.
Humankapitalen er av de få områdene som neppe kan utsettes for bobler. Aksjekapital og boligkapital, ja visst. Men ikke humankapitalen.
Fra å ha vært fullstendig blindet av år med ufattelig vekst i ”papirpenger”, har vi glemt at det viktigste grunnlaget for økonomisk trygghet er en jobb, en inntekt, et livsgrunnlag basert på evnen til å stille opp og gjøre en jobb. Livskvalitet og livsstabilitet henter mye av sin kraft nettopp her.
I en slik situasjon er det grunn til å tro at arbeidsplassen, jobbinnholdet og timene du tilbringer for å levere dine tjenester kan få et nytt innhold. Det blir viktigere å sikre at man bidrar – og at det er synlig at man bidrar. Dersom dette er en korrekt hypotese, er det mye som tyder på at vi også får et trendskifte der sikrere offentlige jobber – på tross av et lavere utkomme – igjen øker i attraktivitet.
Mange av oss vil også – ulikt fra hva vi trodde for 40 måneder siden – heller bruke penger på en videreutdannelse enn et ekstra soverom på hytta eller en ny bil.
Og skulle vi falle helt i staver kunne man jo mene at tidene vil øke oppmerksomheten rundt et spørsmål som gjennom noen korte, hektiske år har gått av moten: ”Hva pokker var så hensikten med livet?”