SpareBank 1 - Penger og Livet blogg - "lekerom og lab"

Takk for meg!

Av Nikoline Steimler

Det er min siste dag som intern i SpareBank 1 Gruppen. To dager i uken fra midten av august har jeg lurvet rundt i kommunikasjonsavdelingen og delvis fotfulgt kommunikasjonssjefen Sissel Grieg Viig og informasjonsdirektøren Christian Brosstad. Også Kristin Myrmo, Mayka Brevik, Magne Gundersen og Tonje Jelstad har gjort dagene mine her artige, og har bidratt med mange gode og viktige tilbakemeldinger.

I tiden min som intern har jeg fått være med på utviklingen av en kommunikasjonsplan rundt Dynamisk Styring. Et spennende prosjekt jeg gjerne skulle vært med på videre. Presentasjonene, brainstormingen og diskusjonene har vært mange. De har vært livlige, spennende og lærerike. Noen ganger ganske så høylytte i tillegg.

Kommunikasjonsavdelingen er kjent for et høyt volumnivå der de sitter i åttende etasje. Latter og diskusjoner sprer seg i etasjen, og spores ofte tilbake til hjørnet hvor markeds- og kommunikasjonsavdelingen holder til. Det lurer et smil hos de som sitter rundt - finansgjengen, økonomene og de som ellers titter innom.

 

                

Sissel Grieg Viig og Christian Brosstad jobber.

 

Variert læring
Jeg har vært med på kurs i ”SpareBank 1s fortelling”, hvor jeg fikk møte og ha brainstorming med flere avdelinger. Presentasjoner om kommunikasjon med kjerneteamet har jeg fått deltatt i, samtidig som jeg selv har presentert forslag og funn fra undersøkelsen gjort i SpareBank 1 Gruppen om internkommunikasjon. Dagene har vært varierte og ulike, men også preget av oppgaveskriving. Dette for å minne meg på at jeg fortsatt er student. Læringskurven har vært lang og stødig. Internship er ikke akkurat et skippertaksfag.

Dette kurset har vært en prosess med et innblikk i en kommunikasjonsavdeling med mange baller i luften, en hektisk hverdag, men alltid med godt humør.

Jeg vil takke SpareBank 1 og Handelshøyskolen BI for denne flotte muligheten. En mulighet som har gitt meg et unikt innsyn i hvordan kommunikasjon er i praksis. Hvordan man planlegger, utfører, korrigerer og samarbeider på tvers av avdelinger. Et innblikk i hvordan kommunikasjon som fag brukes i virkeligheten er gull verdt for en student på sitt siste år –  og denne opplevelsen skal jeg absolutt ta med meg videre.

Kommunikasjon i tippeligaen?

Av Nikoline Steimler

Kommunikasjon handler om mer enn å skrive fine ord. Det handler om effektivitet og forståelse. Det handler om feedback og løsninger. På en arbeidsplass handler det om å forenkle hverdagen.

I mitt beskjedne engasjement i SpareBank 1 Gruppen, har jeg vært med å utvikle en spørreundersøkelse med tema internkommunikasjon, som er min lille lidenskap i kommunikasjonsfaget. Vi fikk overraskende positiv respons i undersøkelsen. Nesten 80 prosent av de ansatte svarte at de opplever en god samhandling på tvers av avdelingene. 64 prosent mener de har en god kultur for å dele informasjon og erfaringer. Dette er jo strålende resultater!

 

Allikevel var det bare 2,5 prosent som opplevde samhandlingen i egen avdeling som ”svært god” (topp score), og det var bare rundt 8 prosent som mente at samhandling mellom avdelingene som svært god. Potensialet for forbedringer er klart tilstede - og det blir slik informasjonsdirektør Christian Brosstad sa det: ”Vi skal være i tippeligaen, ikke i en middels divisjon!”.

Men hvordan skal man klare dette?
SpareBank 1 Gruppen arbeider nå med å implementere Dynamisk Styring. En ny ledelsesfilosofi som skal fremme vekst og tillate virksomheten til å bli mer effektiv og endringsdyktig. Med en turbulent tid i finansnæringen kan man trygt si at dette er en lur strategi. SpareBank 1 må lære mer av hverandre internt. Det skal fokuseres på å skape en åpen kultur med dialog på tvers av organisasjonene. Det deles i alle retninger og nivåer. Blir delingsverkøyene vellykket, vil ikke arbeidsdagene bli statiske, og læring skal skje hele tiden. Kan det bli bedre?

Med sjongleringen i studenttilværelsen, ser jeg nytten av delingsverktøy. Vi har ikke lengre tid til å sette oss ned å ha en lengre samtale om vår utfordringer og gleder. Det hadde vært herlig å publisere en problemstilling i et nettverk hvor andre (som også bryr seg om emnet) kommenterer og løser trådene for deg. Det er en grunn til at de store sosiale mediene som Twitter og Facebook er så viktige i den moderne verden. Det sparer tid og krefter. Virksomhetene bør følge etter, og det skal nå SpareBank 1 prøve å få til. Kunsten blir nå å formidle at disse verktøyene skal spare tid, ikke ta tid. De skal forenkle -ikke gjøre ting vanskeligere.

Med en uke igjen som intern må jeg derfor bare krysse fingrene og håpe at SpareBank 1s internkommunikasjon kommer seg helt opp i toppen av tippeligaen. Et høyt mål, men absolutt mulig. 

 

Den tid, den sorg?

Av Nikoline S. Steimler

Når man tilbringer to dager i uken i en bank innser man etter hvert hvor lite man vet. Hvor lite man vet som student, som leietaker, arbeidstaker, låntaker osv. For hva vet egentlig jeg om å eie en leilighet? Om boliglån? Hva vet jeg om min egen pensjon eller gjeld. Ganske lite, for det har ikke vært av spesiell interesse. Det har vært så langt unna – og for meg har ”den tid den sorg” mentaliteten regjert.  Inntil nylig.

Jeg går mitt siste år på skole før jeg må vurdere det skumle, store og forpliktende arbeidslivet. Hvor resten av mitt liv bestemmes ut i fra hvilken retning jeg velger akkurat da. En skremmende tanke.

Enda mer skremmende er det at den retning jeg velger uansett innebærer mer ansvar. Plutselig skal jeg ha stålkontroll på hvordan jeg skal utforme livet mitt. Og ha kontroll på hvordan det skal bli når arbeidsdelen av livet er over, nemlig pensjonisttilværelsen. Jeg skal gå fra å leie en leilighet til å eie en. Jeg skal begynne å se på selvangivelsen – kanskje til og med måtte endre og levere den. I tillegg skal jeg og  få ett støkk i hjertet når Norges Bank endrer renten. Noe jeg har brydd med relativt lite om tidligere.

 

 

 Når SpareBank 1 skriver om; ”Norske studenter kan havne i fattigdomsfella” og ”Unge har ikke råd til å flytte hjemmefra”, blir min første reaksjon: herregud, latsekker. Så tenker jeg meg to ganger om, og skjønner at det er ikke nødvendigvis vår skyld, men omgivelsene som strammer inn på hva som er mulig.

Dine Penger skrev nylig en artikkel om at: ” - Unge vet lite om personlig økonomi”. Undersøkelsen gjaldt riktignok 16 åringer, men jeg er rimelig sikker på at jeg ikke vet så veldig mye mer om mine rettigheter nå enn jeg visste da. Like etter kommer den pirrende tittelen: ” Finanstilsynet strammer opp bankene - Nå blir det tøffere å få lån”…  Da syntes jeg at SpareBank 1 sine artikler om fattigdomsfeller og at unge ikke har råd til å flytte hjemmefra blir en ganske naturlig virkning.

Vi skal nå muligens diske opp med opptil 15 % egenkapital, og det kan bli mye penger. Boligmarkedet forblir en fjern drøm for mange nyutdannede. Vi blir også gjerrige på forsikringene våre, og tenker ikke på at vi mister fordeler om en ulykke skulle inntreffe. For nei, ikke alle kan få sikkerhet hos foreldre eller besteforeldre, vi må klare oss selv.

Mange må starte sin nyutdannede karriere på bar bakke –  vi både leier og sparer, noe som er en ironi i seg selv.

 

Kvittrekvitt !

Av Nikoline S. Steimler

 Det er ikke hver dag jeg er med på å lansere nye interne kommunikasjonskanaler. Det er heller ikke hver dag jeg er med på å plassere en fugl som heter Pavarotti i en kantine. Det var torsdag og SpareBank 1 Gruppen skulle lansere SPiNtweet; deres tvitre- eller ”kvitre”-funksjon på intranett.  

 

                                    Fuglen Pavarotti. Foto: Christian Brosstad

For det er sånn det skal gjøres når man har en informasjonsdirektør som er over gjennomsnittlig interessert i sosiale medier og som elsker å få oppmerksomhet på en litt mer nytenkende måte. Når SpareBank 1 Gruppen skal informere om noe – jo da låner de en fugl og spiller fuglelyder som kan høres i hele kantinen. De sørger også for at alle i kommunikasjonsavdelingen har t-skjorter hvor det står: ”Jeg kvitrer, kvitrer du?”

 

Og vellykket var det. Før jeg forlot plassen min klokken 16 samme dag, var det allerede mange kvitrere, alle med positive tilbakemeldinger som syntes intranettet ble til noe mer med denne lille og enkle funksjonen. Og mange emner ble dekket på disse få timene; alt fra interne påminnelser til råd om yogatimer. Fotball måtte selvsagt også nevnes, og noen kvitret om en som fortjente en god klem.

                                    Kvitreboksen på stand. Foto: Christian Brosstad

Fra en students perspektiv er dette definisjonen av samhandling og økt involvering av ansatte. Stuntet var som dratt ut av lærebøkene og satt ut i praksis, men på en særegen måte vel og merke. Intensjonen med kvitringen er at de ansatte skal dele erfaringer med hverandre, stille spørsmål og hjelpe hverandre bli bedre. På en litt enklere og artigere måte. 

 Vi som kommunikasjonsstudenter lærer at det er to-veis kommunikasjon som er avgjørende i en virksomhet, og at massekommunikasjonen dør sakte, men sikkert ut.  I så tilfelle, har jeg denne uken vært vitne til en nytenkende måte å kommunisere på i en større bedrift. Det mine halvtørre forelesere har snakket om i ett par år, er nå blitt introdusert med en fugl i spissen.

Blank realitetsorientering

Av Nikoline S. Steimler

Har du noen gang forsøkt å si noe, men når du tenker etter klarer du ikke sette ord på det? Eller har du noen gang fått en oppgave som du gleder deg til å løse, men når du setter deg ned blir alt blankt?  Vel, hvis du er intern og opplever dette kalles det for ”Realitetsorienteringsfasen” ifølge Handelshøyskolen BI – og det er i denne fasen jeg befinner meg i etter en måned som intern i SpareBank 1 Gruppen.

For ja, det er forsket på hvilke faser en intern skal gå igjennom. Fasene er ikke relevante for trainee’er, ikke for nye ansatte heller ikke en vanlig student. De skal reflektere hvilke kognitive stadier en intern går igjennom i månedene i en virksomhet. 

Fasene er Forventning, Realitetsorientering, Konfrontasjon, Mestring og Avslutning. Det vil si at man går fra å forvente å klare nesten alt, til å møte på realiteten og utfordringer og mestre dem på et personlig nivå.

 

 

"There's always tension between one's vision and the current reality."

Dette skal altså være et internship snevret ned til fem ord. Fem ord som skal beskrive en tankeprosess, læringskurve, endringer i personlige egenskaper og roller en utvikler seg.

Jeg mener dette er for enkelt.

Det er nok riktig at jeg befinner i realitetsorienteringsfasen – men jeg tror jeg er i denne fasen i løpet av hele internshipet - som en tilleggsvariabel til de andre prosessene.

For hvis jeg skal være litt firkantet så orienterer man seg jo om realiteten hele tiden i et internship. Man gjør det gjerne videre etter mestringen også er (eventuelt) oppnådd. Vi bare lærer å håndtere utfordringene på nye og bedre måter. For det er nettopp det som er poenget, er det ikke?

Jeg tror nok ikke det er realitetsorienteringen som gjør at man kanskje ikke klarer å sette ord på alt, eller blir blank når man skal løse en problemstilling. Det er nok heller at man nå lærer å tenke på en ny måte. Det er ikke lengre en bok å referere til hver gang man tør påstå noe. Så da er det vel naturlig at det blir litt blankt i starten?

 

Fra håndtrykk til omdømme

Av Nikoline S. Steimler

De fleste kjenner seg igjen når man sier at et godt håndtrykk er viktig for enhver. Det signaliserer styrke og selvtillit. Enkelte hevder det også at den tradisjonelle hilsningsformen viser hvem du er, ditt omdømme.

Håndtrykket må ikke være for hardt, ikke for ambisiøst. Det skal heller absolutt ikke være for slapt, for hovent.  Alt må tilpasses situasjonen, og rollen en spiller i situasjonen. Håndtrykket er som valg av dress. Den er tydelig og høflig, kan tones opp og ned, myknes og hardnes. Men aldri for mye – og slettes ikke for lite.  

Denne uken har dette satt seg fast på netthinnen min. Hva som er en det korrekte kontor-etikette mot det sosiale-etikette. Om det er noen forskjell i hvordan en virksomhet ønsker å signalisere seg selv, mot hvordan vi som enkeltmennesker arbeider med dette hver dag – bevisst og ubevisst. Dette for å være oss selv og definere hva akkurat oss selv skal innebære.

 

For en virksomhet blir det ikke mulig med bare dressen og håndtrykket for å vise hvem man er, og hvordan man ønsker å være. Omfanget er så mye større, og omdømmet bygges opp saktere og sterkere.

First House, et rådgivingsselskap innen omdømmebygging hadde derfor workshop med SpareBank 1 Gruppen angående SpareBank 1 Gruppens ”fortelling” i dag. Hvilket inntrykk en har av virksomheten, ønskede bilder og assosiasjoner, og ikke minst hvem det er. Altså; hvilken fortelling ville man fortalt statsministeren i heisen, om han ba deg fortelle om SpareBank 1 Gruppens helhet.

 

Innledningsvis kommenterte Henriette M. Grønn på besøk fra First House, hvor forskjellig gruppen var kledd, at enkelte hadde på seg strøkne dresser, andre skinnjakke og joggesko. De kom jo alle fra SpareBank 1 Gruppen, etiketten  var bare ulik, i form av de kom fra vidt forskjellige deler av virksomheten. Enkelte var fra Odin Forvaltning, andre fra LO –favør, i tillegg til andre ytterpunkter av SpareBank 1 Gruppens omfang. Det spesielle var at disse menneskene, som signaliserer internt et ulikt omdømme og posisjon for seg selv – var rimelig enige om SpareBank 1 Gruppen og Alliansen sin posisjon og fremstilling eksternt.

 

 

Brainstorming i regi av Henriette M. Grønn fra First House

 

De fleste som har studert, eller er interessert i alt fra kommunikasjon til PR, til merkevarebygging, til markedskommunikasjon – vet at posisjonering er noe av det viktigste som må gjøres. Det må vedlikeholdes, formes, styres, tilpasses og finpusses – alltid. Ikke bare er posisjonering viktig for virksomheter og institusjoner, men er avgjørende for personlig utvikling. Vi posisjonerer oss selv til enhver tid.

Vi har vår egen ”fortelling” vi og, den som gjerne skal gjengis i jobbintervju – hvor vi skal fortelle hva som er spesielt og unikt med oss. Den vi ville fortalt statsministeren om oss selv.

Vi utvikler og tilpasser oss – men vi vil fortsatt skille oss ut. Det er en kunst å bli sett, men et ønske om å samtidig passe inn. Skillet fra studietid til arbeidslivet viser omdømmebyggingen i livene våre, hvor vi forlater en type opparbeidet omdømme  - og vi søker en helt annen med en annerledes strategisk posisjon, en annen ”fortelling”. Man kan vel si at vi blir mer våken om vårt eget håndtrykk.

 

Gleden av aha-opplevelser

Av Nikoline S. Steimler

 

Den gode, lettende følelsen. Den vi søker igjennom våre utfordringer og nysgjerrighet. Den som kommer like fort som den forsvinner igjen. Aha-opplevelsene er blant de avgjørende motivasjonsfaktorene i studietiden, men den dominerer sterkt som intern også.

 

Jeg satt i et møte med kommunikasjonssjefen Sissel mandag denne uken. Vi skulle forsøke å videreutvikle hva jeg skal gjøre, hvordan og med hvilken vinkling. Det var her det skjedde. Jeg tok meg selv i å faktisk forstå hvor hun ville, og hva jeg skal gjøre. En herlig, herlig følelse.

 

 

Fordi internship er noe nytt. Det er helt annerledes. Rollene er blitt blandet og skillet er utydelig. Jeg tror jeg snakker på vegne av alle studenter når jeg sier at muligheten til å lære av å blande teori og praksis før en faktisk skal begi seg ut i jobblivet, er gull verdt.

 

Den beste aha-opplevelsen av de alle er at det jeg lærer på BI faktisk kan brukes ute i den store verden. Fordi språket er det samme. Jeg skjønner hva som sies, og hvorfor det sies. Utfordringen ligger i å gjøre dette selv – å tørre å gjøre dette selv. Og det er nettopp dette jeg skal gjøre videre. Med pensumlitteratur i bakhånd skal jeg nå se på hvilke kommunikasjonsstrategier jeg mener skal brukes i SpareBank 1 gruppen.

 

Jeg har i løpet av mine to uker som intern lært enormt mye om meg selv. Det er naturlig nok for tidlig å si at jeg har fått en rik teoretisk lærdom hittil, men når jeg sitter her og skriver, forkjøla samtidig som jeg ser over timeplanen som ikke går opp, merker jeg at allerede har jeg vunnet mye. Aha-opplevelsene som vanligvis ikke glimtrer til før en eksamen er like rundt hjørnet, har allerede vært på besøk opptil flere ganger.

 

Endelig i gang med internship!

Av Nikoline S. Steimler

Det er nå jeg skal lære hvordan det gjøres. Hvordan det gjøres i den virkelige verden. Og ikke bare skal jeg lære hvordan det gjøres, jeg skal være med å gjøre det.

På min aller første dag på Handelshøyskoen BI, fikk vi se en Åpen Post parodiering av kommunikasjonsrådgivere. Parodieringen kom jeg også på i dag – på min første dag som intern hos SpareBank 1 Gruppen. Fordi det ikke stemmer i det hele tatt.

 

 

Den klistret seg fast på netthinnen. Ordene "Ååh, Kom igjen a" som Tufte Johansen og Eia bruker som argument for å få omtale fra medier, er velkjent i kommunikasjonsbransjen, og er både elsket og hatet. Alt ettersom hvor stor grad av selvironi en tillater seg. Vi som ferske studenter satt nesten igjen med et inntrykk av at det kunne være slik det var, at de kanskje var inne på noe. De traff et ømt punkt hos oss kommunikasjonsstudenter.

Selv om jeg for lengst har forstått at det ikke er slik det foregår - fikk jeg endelig bekreftet det i dag. Kommunikasjonsavdelingen i SpareBank 1 Gruppen tok meg i mot med åpne armer og travle hoder. Deres flunkende nye, spreke og innbydende lokaler kler de ansatte - og jeg lover de sitter på bedre argumenter enn "Ååh, kom igjen a".

Sissel Grieg Viig påtok seg hovedansvaret for å introdusere meg til kommunikasjonsverktøy og deres kultur. Vi diskuterte hva jeg faktisk skal gjøre i månedene jeg skal tilbringe hos SpareBank 1 Gruppen. Det resulterte i en heller herlig brainstorming økt - med enighet og et utgangspunkt for planleggingen. Ikke dårlig til første dag, med kommunikasjons-  og informasjonsmedarbeidere som hadde en i overkant travel torsdag.

 

Det har vært mange førsteinntrykk. Nå skal disse utforskes videre i månedene som kommer. Men kanskje Harald Eia og Bård Tufte Johansen var inne på noe da de sa at det viktigste er kompetanse og resultater?

 

Jeg er spent og nervøs, men skråsikker på at dette blir en lærerik opplevelse.